1 Er ikke et menneskes liv på jorden en krigstjeneste, og hans dager som en dagarbeiders dager?
2 Han er lik en trell som stønner etter skygge, og lik en dagarbeider som venter på sin lønn.
3 Slik har jeg fått i eie måneder fulle av nød, og netter fulle av elendighet er falt i min lodd.
4 Hver gang jeg legger meg, sier jeg: Når kan jeg stå opp? Lang blir kvelden, og jeg blir trett av å kaste meg hit og dit inntil morgenlysningen.
5 Mitt kjøtt er kledd med makk og med skorper som av jord. Min hud blir skrukket og brister.
6 Mine dager farer hurtigere av sted enn en veverskyttel, de svinner bort uten håp.
7 Kom i hu at mitt liv er et pust! Aldri mer skal mitt øye se noe godt.
8 Den som ser meg nå, ser meg aldri igjen. Dine øyne skal søke etter meg, men jeg er ikke mer.
9 En sky blir borte og farer av sted, slik er det med den som farer ned til dødsriket - han kommer ikke opp igjen.
10 Han vender ikke mer tilbake til sitt hus, og hans sted kjenner ham ikke lenger.
11 Så vil jeg da ikke legge bånd på min munn. Jeg vil tale i min ånds trengsel, jeg vil klage i min sjels bitre smerte.
12 Er jeg et hav eller et havuhyre, siden du setter vakt over meg?
13 Når jeg sier: Min seng skal trøste meg, og mitt leie skal gjøre sorgen lettere for meg,
14 da skremmer du meg med drømmer og forferder meg med syner.
15 Derfor ville min sjel heller kveles, heller døden enn disse pinslene.
16 Jeg er fortvilet! Jeg skal ikke leve bestandig. La meg være, for mine dager er et pust.
17 Hva er et menneske, at du gir så meget akt på ham og vender ditt hjerte mot ham,
18 at du oppsøker ham hver morgen og prøver ham hvert øyeblikk?
19 Hvor lenge skal det vare før du vender øynene bort fra meg? Vil du ikke slippe meg til jeg får svelget spyttet?
20 Har jeg syndet, hva ondt gjorde jeg da mot deg, du menneskevokter? Hvorfor har du gjort meg til skyteskive for deg, så jeg er til byrde for meg selv?
21 Og hvorfor tilgir du ikke min synd og forlater min misgjerning? For nå må jeg legge meg i støvet. Når du leter etter meg, er jeg ikke mer.