1 Ingen er så djerv at han tør tirre den. Hvem tør da sette seg opp mot meg?2 Hvem ga meg noe først, så jeg skulle gi ham vederlag? Alt under himmelen hører meg til.3 Jeg vil ikke tie om dens lemmer, om dens store styrke og dens fagre bygning.4 Hvem har dratt dens kledning av? Hvem tør komme innenfor dens dobbelte rad av tenner?5 Hvem har åpnet dens kjevers dør? Rundt om dens tenner er redsel.6 Stolte er skjoldenes rader, hvert av dem er lukket til med et fast segl.7 De ligger tett innpå hverandre, og ingen luft trenger inn mellom dem.8 Det ene skjold henger fast ved det andre, de griper inn i hverandre og kan ikke skilles.9 Når den nyser, stråler det fram lys. Dens øyne er som morgenrødens øyelokk.10 Bluss farer ut av dens gap, gnister spruter fram.11 Fra dens nesebor kommer røk som av en gryte som koker over siv.12 Dens ånde tenner kull i brann, og luer går ut av dens gap.13 På dens hals har styrken sin bolig. Angsten løper foran den.14 Kjøttvalkene på den er faste, de er som støpt på den og rører seg ikke.15 Dens hjerte er fast som stein, fast som den underste kvernsteinen.16 Når den hever seg, gruer helter, av redsel mister de sans og samling.17 Rammes den med sverd, så biter det ikke på den, heller ikke lanse eller pil eller kastespyd.18 Den akter jern som strå, kobber som ormstukket tre.19 Buens sønn jager ikke den på flukt, slyngens steiner blir som halm for den.20 Stridsklubber aktes som halm, og den ler av det susende spydet.21 På dens buk sitter skarpe skår, den gjør spor i gjørmen som en treskeslede.22 Den får dypet til å koke som en gryte. Den får havet til å skumme som en salveblanders kjele.23 Bak den går det en lysende sti, det ser ut som om dypet har sølvhår.24 Det er ikke noe på jorden som er herre over den, den er skapt uten frykt.25 Den ser ned på alt som er høyt. Den er konge over alle stolte dyr.