1 Og Job fortsatte sin visdomstale og sa:2 Så sant Gud lever, han som har tatt min rett fra meg, Den Allmektige, som har forbitret min sjel3 - så lenge som mitt livspust er i meg og Den Allmektiges ånde i min nese -:4 Mine lepper taler ikke urett, og min tunge taler ikke svik.5 Det skal være langt fra meg å gi dere rett! Så lenge jeg lever, lar jeg ikke min rettskaffenhet bli tatt fra meg.6 Jeg holder fast på min rettferdighet og slipper den ikke. Mitt hjerte anklager meg ikke for noen av mine dager.7 Måtte min fiende stå der som en ugudelig, og min motstander som en urettferdig!8 For hva håp har den gudløse, når Gud avskjærer hans liv, når han tar hans sjel fra ham?9 Hører vel Gud hans skrik når trengsel kommer over ham?10 Eller kan han glede seg i Den Allmektige? Kan han påkalle Gud til hver tid?11 Jeg vil lære dere om Guds hånd. Jeg vil ikke skjule hva Den Allmektige har i sinne.12 Dere har jo selv sett det, hvorfor fører dere da så tom en tale?13 Dette er det ugudelige menneskes lodd hos Gud og den arv som voldsmennene får av Den Allmektige:14 Får han mange barn, så skal sverdet ta dem. Hans ætlinger får ikke brød til å mette seg med.15 De av dem som slipper unna, legges i graven ved pest, og enkene holder ikke sørgefest over dem.16 Når han dynger opp sølv som støv og samler seg klær som leire,17 så blir det de rettferdige som kler seg med det han har samlet, og sølvet skal de skyldfrie dele.18 Som møll har han bygd sitt hus, som den løvhytten en markvokter lager seg.19 Rik legger han seg, og ikke noe er tatt bort. Han slår øynene opp, og det er der ikke.20 Som en vannflom innhenter redslene ham, om natten fører en storm ham bort.21 Østavinden løfter ham opp, så han farer av sted, og den blåser ham bort fra hans sted.22 Gud skyter sine piler mot ham og sparer ham ikke, for hans hånd flyr han i hast.23 Folk klapper i hendene og håner ham og piper ham bort fra hans sted.