1 Til sangmesteren. For Jedutun. Av Asaf. En salme.2 Min røst løfter seg til Gud, og jeg vil rope. Min røst løfter seg til Gud, og han vil vende øret til meg.3 Den dag jeg er i nød, søker jeg Herren. Min hånd er utrakt om natten og blir ikke trett, min sjel vil ikke la seg trøste.4 Jeg kommer Gud i hu og sukker. Jeg grubler, min ånd mister sin kraft. Sela.5 Du holder mine øyne åpne i nattevaktene. Jeg er urolig og taler ikke.6 Jeg tenker på gamle dager, på år langt tilbake.7 Jeg minnes min sang om natten. Jeg grubler i mitt hjerte, min ånd ransaker.8 Vil Herren forkaste i all evighet? Vil han aldri mer vise sin nåde?9 Er det for all tid slutt med hans miskunnhet? Er hans ord blitt til intet for slekt etter slekt?10 Har Gud glemt å være nådig? Har han i vrede lukket til for sin barmhjertighet? Sela.11 Da sa jeg: Det er min plage - men jeg vil minnes år fra Den Høyestes høyre hånd.12 Ja, jeg minnes Herrens gjerninger, jeg minnes de undrene du gjorde før.13 Jeg vil tenke på alt ditt verk, og på dine store gjerninger vil jeg grunne.14 Gud! Din vei er i hellighet. Hvem er en gud så stor som Gud?15 Du er den Gud som gjør under. Du har kunngjort din styrke blant folkene.16 Du har forløst ditt folk med velde, Jakobs og Josefs barn. Sela.17 Vannene så deg, Gud, vannene så deg og bevet, ja, avgrunnene skalv.18 Skyene øste ut vann, himlene lot sin røst høre. Ja, dine piler fløy til alle kanter.19 Din tordens røst lød i stormvirvelen, lyn lyste opp jordens krets. Jorden bevet og skalv.20 Gjennom havet gikk din vei, dine stier gjennom store vann, og dine fotspor ble ikke kjent.21 Du førte ditt folk som en hjord ved Moses’ og Arons hånd.